14.01.2014 
Men så enkel er nok ikke verden, mener sjefsøkonom Erik Orskaug i Unio. Les hans kronikk. 

Unio utarbeider hvert år et samlet innspill til regjeringen før arbeidet med statsbudsjettet for kommende år starter. Alle Unios medlemsforbund får her spille inn sine viktigste krav til regjeringen. Sammen med kravene sender Unio også en analyse av internasjonal økonomi som påvirker norske forhold, og en politisk vurdering av hvilke budsjettmessige grep Unio mener regjeringen må ta for å ha en riktig profil på statsbudsjettet – sett med våre øyne.
 
I årets innspill har ikke Unio kunne unngå å påpeke de internasjonale forholdene som er preget av rekordhøy arbeidsledigheten hos mange av våre handelspartnere og de store sosiale kostnadene denne fører med seg. Mange arbeidstakere og pensjonister opplever et kraftig fall i inntekt og levestandard, og i flere land vokser det fram antidemokratiske krefter og bevegelser. Dette er alvorlig, og brukes naturlig nok som et argument for moderasjon.
 
Men det er en annen side av dette bildet som er verdt å merke seg: Verdens arbeidstakere har i en årrekke tapt kampen om verdiskapingen i følge FN-organisasjonen ILO (Global Wage Report 2013). Nesten all produktivitetsvekst har tilfalt kapitaleierne. Både i Europa og ellers i verden ser vi at lønningene holdes nede for å bedre konkurranseevnen i det enkelte land. Tyskland har fulgt denne linjen i mange år. En slik politikk er ikke opprettholdbar. En oppnår mer stabilitet og rettferdighet om arbeidstakerne tar ut sin del av produktivitetsveksten slik vi er vant til i Norge. Mindre til arbeidstakerne og mer til kapitaleierne har i stor grad bidratt til krisa mange land i dag sliter med. ILO foreslår at lønningene framover må følge veksten i produktiviteten fordi dette er mest rettferdig, men også fordi det vil gi en jevnere økonomisk vekst.
 
De motstridende interessene i Europa er sterke. Tyskland må innse sitt medansvar for krisa og ikke bare tukte de udisiplinerte landene i sør. Her har budsjettkuttene flere steder gått for langt. Europa trenger en samordnet politikk for å stimulere aktiviteten og stoppe den kraftige utvandringen av unge mennesker fra sør som på sikt kan svekke produksjonsgrunnlaget i de gjeldstyngde landene. Ensidige innstramninger må erstattes av en kraftig balansert budsjett-endring på europeisk nivå i form av skatteøkninger som brukes på offentlige investeringer og
offentlig forbruk, kunnskap og forskning. Mange EU-land har i tillegg store muligheter til å øke veksten ved å få flere i arbeid. I Italia er f.eks. kun 56,8 prosent av befolkningen i alderen 15-64 år i arbeid. I Norge er den tilsvarende sysselsettingsandelen 75,8 prosent i 2012.
 
Norsk økonomi går på sin side relativt bra, og er ennå ikke i særlig grad påvirket av forholdene rundt oss. Husholdningene er likevel mer forsiktige. Vi sparer mer, noe som gir seg utslag i svakere forbruksvekst. Petroleumsinvesteringene, som har vært den andre viktige driveren for veksten i fastlandsøkonomien de siste årene, ventes å bidra betydelig mindre framover med vekstrater på 5 prosent i år og null i 2015.  Svakere bidrag til lønnsveksten fra leverandørindustrien i frontfaget og høyere prisvekst grunnet svakere krone gir redusert reallønnsvekst. Likevel antas den årlige reallønnsveksten å ligge på 1½ prosent de nærmeste årene, om lag som veksten i produktiviteten.
 
Solberg-regjeringen økte i 2014 oljepengebruken med 4 milliarder kroner sammenliknet med Stoltenberg-regjeringens forslag. Denne økningen tilsvarer fjerningen av arveavgiften og reduksjonen i formuesskatten. Samlet gis det en skattelette på 8 milliarder kroner i 2014. De fordelingspolitiske virkningene av skattelettelsene er svært skjeve og bryter etter Unios mening en trend de siste årene hvor inntektsfordelingen i Norge har bedret seg noe. Budsjettet for 2014 er ellers preget av klarere prioriteringer på utgiftssiden enn det vi har vært vant til de siste årene. Omprioriteringer finansierer nye satsinger på vei, forskning, helse og politi. Flere av utgiftsreduksjonene har imidlertid en klar negativ sosial profil. Bedre helsetjenester, eldreomsorg, infrastruktur, utdanning og forskning og større vekt på forebygging og trygghet må prioriteres framfor store skatteletter til næringslivet og de som har store formuer. Dette er hovedessensen i Unios innspill til statsbudsjett neste år.
 
Den sterke befolkningsveksten krever en forsert utbygging innen utdanning, helse, omsorg og infrastruktur bare for å opprettholde tjenestetilbudet per innbygger på dagens nivå. Skal kommunene kunne tilby bedre helse-, omsorgs- og utdanningstjenester, må de frie inntektene til sektoren økes mer enn den demografiske utgiftsveksten. Ytterligere skattelettelser i milliardklassen vil stå klart i veien for en slik satsing.