På vegne av Dnmf og norske sjøfolk fikk jeg 8 mai 2022 æren av å hedre krigsseilerne. Vi møttes på Bygdøy ved Krigsseilermonumentet kl 14.00 for kranspåleggelse. Det var en felles krans fra Dnmf og NSOF. Det ble en minnerik dag med mange fremmøtte. Det er ganske tydelig at det å hedre krigsseilere er blitt en æresak. Det har ikke bestandig vært slik, dessverre. Det ble holdt tale av skribent og journalist Harald Stanghelle. Det offentlige Norge var representert av statssekretær Bjørg Sandkjær. Det ble levert to sterke taler som igjen påpekte den viktige innsats som krigsseilerne sto for. Vi fikk gjentatt det vi alle nå vet, de sto for det viktigste norske bidraget for det utfallet krigen fikk i 1945. Vi fikk atter en gang uforbeholden unnskylding for den begredne behandlingen krigsseilerne, både de som omkom og de som overlevde samt familier, fikk etter krigen. Det hele ble avsluttet med kaffe, sang og noe å bite i samt drikke.  

Da jeg som forbundsformann i Dnmf fikk anledning til å delta på dette følte jeg det som en stor ære. Krigsseilerne og deres skjebne har opprørt meg helt siden jeg selv ble sjømann. Hvordan kunne det være mulig. Derfor kan jeg ikke fri meg fra fristelsen til å fortelle en krigsseilers historie, hvordan de kan ha oppfattet dette med å være sjømann før krigen, å bli innlemmet til krigsseilerinnsats, både frivillig og med overtalelse fra rederier og offentlige organer. Og, hvordan de ble behandlet etter krigen.

Denne historien kan tilhøre en hvilken som helst sjømann som enten deltok, overlevde eller mistet livet som krigsseiler samt deres pårørende.

Det er høst 2007. 

Det er kalt sammen til fest og medaljedryss. Her skal det hedres, tales og gives medaljer. Ikke i noe hvilket som helst kakelotteri eller idrettsgalla eller Frelsesarmeens årlige sammenkomst for den saks skyld. Nei, det er selveste krigsveteraner og krigsseilere og deres berørte som skal bekles med gull og stas, det skal gives ut diplomer. Representanter fra Molde er kommet, Fylkesmann og Statens forlengede arm ut i det ytre Norge, til samling for å hedre de stolte menn og kvinner som gav sitt ytterste i en tid da Norge var okkupert, vi var i krig. Ironisk nok kommer initiativet fra en Canadisk stiftelse ved navn Convoy Clubs. Egentlig ære være de. Vi er i Kristiansund en oktoberdag i 2007.

Først noe historie i alt dette her. Norge ble innvadert av tyske tropper 9 april 1940. Konge og regjering pakker sakene sine i hui og hast, de foretar en heroisk flukt opp gjennom Norge på langs, via diverse plasser som Eidsvoll og Molde, med tyske tropper halsende etter. De ender til syvende og sist opp i Nord-Norge, hvor de en julidag 1940 får engelsk eskorte til England. Vi fikk berget kongefamilien.
 
Norsk krigsinnsats heretter og frem til maidagene 1945 består i sporadisk skyts fra noen kystfort, organisert motstand av norsk motstandsbevegelse gjennom MILORG, samt norske sjømenn som seilte i konvoifarten mellom USA/Canada og til England/Russland, samt ordinær skipsfart World wide. MILORG’s senere historie skal jeg ikke her nevne, den er allerede spikret i solid gullramme med alle de dekorer som finnes, deres skjebne, ære og anerkjennelse var hamret i stein og honnørt allerede før de siste tyske soldater forlot norsk jord. De fikk sitte ved Kongens side ved parademasjene gjennom Oslo’s gater i 1945.   

Norske krigsseilere derimot har enda ikke til dags dato i 2007 fått den fulle anerkjennelse de fortjener, tro ikke ett øyeblikk Fylkesmannen slo siste spiker i deres gullramme med denne hedringen. Krigsseilernes gullramme er enda ikke utformet og ferdig. Det er blitt gjort mange fattige forsøk, spesielt etter syttitallet, men alle har endt opp bare som simpelt plaster på såret.

For hør nå her, den Norske regjering hadde nesten ikke landet på engelsk jord før de etablerte det som ble hetende Nortraship, Den Norske stats rederi. Hvor fikk de skipene fra, jo de ble hentet inn fra norske rederier. Norske rederier lånte skipene til Den Norske stat. Den Norske stat skulle bruke skipene til krigsinnsats, til fordel for allierte land. De allierte ble til sist som kjent bestående av blant annet England, USA, Canada, Frankrike, Russland, Norge samt flere. Den Norske stat tjente seg rik på Nortraship gjennom krigsåra, de kunne betale det meste av opparbeidet norsk statsgjeld etter krigen. 

Skipene ble i hovedsak brukt til å frakte gods, mat, drivstoff og krigsmateriell fra USA/Canada til England/Russland. Dette ble den berømte konvoifarten, ett nerveslitende liv for alle som var innvolvert. Der gikk skip og mannskap under dårlig beskyttelse att og fram, år etter år, under konstant overvåking og livsfarlige angrep ifra tyske ubåter, overflateskip og fly. Det er historier om enkelte sjømenn som opplevde både 3, 4 og 5 torpederinger i løpet av krigsåra. De sov på dekk og de visste at hvis de ble torpedert og måtte i vannet, var det ingen der for å hjelpe, ingen skip hadde lov til å stanse for å plukke opp sjøfolk fra havet. Konvoien måtte holde farten. Det måtte være en hverdag som sikkert fortonet seg som om tusen kniver pirret deg i kropp og sjel 24 timer i døgnet, en intens tortur nagende uavbrutt. Øyne som snakket vanvidd, det var få som lo.
 
Det het seg at jobben var frivillig, men hadde de noe valg? I tillegg, mange så på det som en plikt å hjelpe til, verden var tross alt i krig. Kanskje de ikke visste hva de gikk til? Vel, akkurat det fant de fort ut av! De hadde også få muligheter for å reise hjem i løpet av krigsåra. De fikk heller ikke rette lønna, de måtte redusere lønna si ned på engelsk nivå for å unngå missunnelse. Lønna de ikke fikk, skulle inn på ett fond, Nortrashipfondet, de skulle få pengene etter krigen ble det lovt av Den Norske stat. Krigstillegget de hadde forhandlet seg frem til like før krigen, ble også med ett pennestøk fjernet av den norske stat. Dere seiler for ett nytt rederi nå, Nortraship, nye regler!  

I løpet av krigsåra mistet ca 4100 av ialt 32000 innvolverte norske sjøfolk livet i denne konvoifarten, langt flere nordmenn enn de som mistet livet i rene krigshandlinger. Kjapp matematikk tilsier at det utgjør 13% dødsrate. En må til Østfronten for å finne samme dødelige tall. Ikke for at det å miste livet er noe mål i seg selv, tvert imot, men det setter perspektiv. 
Det er også et uomtvistelig faktum at hadde det ikke vært for konvoifarten, så hadde krigens utfall blitt noe helt annet. Det er i ettertid stadfestet som det viktigste enkeltbidrag for utfallet av krigen. 8 mai 1945 ble det fred i Europa.

All den påkjenningen de ble utsatt for under krigen satte sine spor hos veldig mange av de som overlevde dette. Det gav seg ofte utslag i et annerledes liv. Noen hadde ikke ektefelle å komme hjem til da mange familier ble lei av å vente, hvem visste når krigen ville ta slutt eller om ens kjære fortsatt var i live? Mange endte opp rotløse rundt om i utenlandske havner som Santos, New York og Antwerpen. 

Fellestrekket for alle, og her kommer essensen i denne historien, for det første så fikk de aldri den lønnen de var lovet etter krigen. Den Norske stat brukte Nortrashipfondet delvis til nedbetaling av Norsk statsgjeld opparbeidet opp gjennom krigsåra, resten skulle ende i noen andre lysskye fonds. Få eller ingen har sett de pengene siden! For det andre, norske sjøfolk har enda ikke til dags dato fått den ære og heder de fortjente etter deres innsats i konvoifarten. For det tredje, krigsenkefamiliene fikk heller ikke hverken tilgodehavende lønn eller noen krigspensjon, de måtte ty til fattigkassa. 
Ikke før det kom en ny kurs i regjeringslokalene på begynnelsen av syttitallet skulle det begynne å skje noe. Per Borten begynte å ta tak i saken. Det skulle altså gå nesten 30 år før de første medaljer og erstatninger kom, de fikk heller ikke noen krigspensjon før langt ut på seksti og syttitallet, mange fikk det post mortem! Er det på grunn av at det var bare sjøfolk det gjaldt, hvem bryr seg med dem? De hang på barer og drakk alkohol og det ryktes i tillegg at de drev med utsvevende liv i lugubre havnebyer. Hedrer man slikt? Mens MILORG sto fremst i fanetoget og poserte på stigbrettene på paradebilene, sto sjøfolka på barer og ølstuer med svetten drivende nedover panna og ingen gadd å forstå hvorfor, det var da ikke SÅ varmt.

Så tilbake til denne noe våte og kalde oktoberdagen 2007 på Nord-Vestlandet og den litt usle fremstillingen ved Fylkesmann, på vegne av den Norske stat, der det sitter forventningsfulle eldre mennesker i åndeløs spenning. De hadde store forventninger. Det hadde ikke jeg. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg ønsket at salen var tom, ikke en eneste fremmøtt unntatt Fylkesmann. Hvorfor? Fordi dere klarer aldri allikevel å rette opp all misgjerningen, da er det heller bedre å la være å kalle sammen til noe som jeg vil kalle heder på liksom.
Det er mange ganger i alle årene etter krigen blitt hevdet at NÅ har endelig krigsseilerne fått sin oppreisning. Så vidt meg bekjent har ikke den norske stat enda i full offentlighet gått ut og beklaget sin dårlige behandling av den mest heroiske innsats et land kan forvente av sitt folk.    
På toppen av det hele, det skulle en Canadisk interesseorganisasjon til denne gangen for å beramme seansen, ikke Den Norske stat. Fylkesmannen hadde ikke noe valg, han måtte stille opp.

Epilog 2022

De første offentlige unnskyldningene og beklagelsene begynte¨å komme i 2013, da fra forsvarsministeren. Etter det så er det kommet flere beklagelser fra diverse instanser fra myndighetene. Det skulle altså gå 68 år. Det må kunne sies det var i seneste laget. Men, for å bruke et slitt uttrykk; det er bedre sent enn aldri, denne gangen også.

Hilsen
Jarl Gunnar Faksvåg
Forbundsleder DNMF